En av mine interesser er heraldikk, et fagfelt jeg stadig prøver å tilegne meg mer kunnskap om, både som medlem i Norsk Heraldisk Forening og Skandinavisk Heraldisk Selskap, tidligere også som medlem i Svenska Heraldiska Föreningen. Videre er jeg medlem av Norsk Slektshistorisk Forening, som også har en del stoff om heraldikk. Mot avgift kan familiens gammele våpen eller ditt nykomponerte våpen registreres hos Stiftelsen Skandinavisk Vapenrulla. Våpen kan også registreres gratis hos Coat of Arms.org, men da vil jeg anbefale at det blir på engelsk.

Kort fortalt er heraldikk læren om våpen, det vil si viten om skjoldmerker og deres tilbehør. Denne læren er todelt. For det første teoretisk heraldikk eller våpenkunnskap, som handler om heraldikkens utvikling, regelsystem og symbolspråk. For det andre praktisk heraldikk eller våpenkunst, som handler om hvordan læren brukes i praksis. Se også min egen side om Våpenskjold.

Heraldikk har sin opprinnelse i det vestlige Europa sent på 1000-tallet. Og allerede på slutten av 1100-tallet var heraldisk design vanlig i bruk. Den tidligste bruken av heraldikk var nyttepreget. I krig ble merker malt på skjold for å skjelne venn fra fiende. I fred ble merkene brukt i segl som identifikasjon når avtaler ble inngått, og når dokumenter skulle godkjennes.

Utenfor Europa er det kun Japan som har et lignende system, dette dateres til 1100-tallet og kalles for mon. Den japanske mon er definitivt et heraldisk symbol med mange paralleller til våpenmerker fra Europa. Det ble brukt hjelmer, skjold og brystplater, men aldri store nok til å kunne identifisere bæreren på noen vesentlig avstand. Når identifikasjon var påkrevd ble mon vist på flagg. Eksempler på mon kan ses i Japanese Family Crest.

Heraldikk er ikke bare et fenomen fra middelalderen, men er i høyeste grad levende i moderne tid. Det mest nærliggende eksemplet på dette er kommunevåpnene. I tillegg har mange bedrifter og organisasjoner brukt heraldiske elementer i sine logoer. Nærliggende eksempler er NTNU og Statoil blant mange andre. Enhver person kan dessuten utforme sitt eget våpenmerke, så lenge det er unikt og ikke kan forveksles med allerede eksisterende våpen. Nedenfor følger ti råd til en sikker heraldisk design.

Ti råd for formgivere av heraldiske emblem

Oversatt og tilrettelagt fra svensk ved Odd Andreas Sørgård

Punkt 1:
Anvend bare heraldiske tinkturer. Disse er gull og sølv (metaller), samt rødt, blått, svart og grønt (farger). Når våpen tegnes kan man anvende gult for gull og hvitt i stedet for sølv. I flagg og bannere blir disse nesten alltid brukt. De heraldiske fargene er klare og rene, kulørene er i skalaens mørke nyanser.

Punkt 2:
Målet er å bare anvende to tinkturer, av hvilke den ene skal være et metall og den andre en farge. En tredje tinktur skal være velmotivert, mens en fjerde som regel er dårlig heraldikk.

Punkt 3:
I overensstemmelse med tinkturregelen får en farge ikke legges på eller inntil en annen farge, og et metall får ikke legges på eller inntil et annet metall, om ikke den felles linjen er meget kort.

Punkt 4:
Bokstaver, tall eller tekst må ikke forekomme i et heraldisk emblem.

Punkt 5:
Figurene skal være så store som mulig, og fylle det areal som er reservert for dem så grundig som mulig.

Punkt 6:
Figurene skal i prinsipp være todimensjonale - i hvert fall slik at de kan presenteres på en identifiserbar måte bare som fargefelt, uten skygger eller særskilte konturstrek.

Punkt 7:
Figurene skal ikke være naturtro, men karakteristiske.

Punkt 8:
Et heraldisk emblem skal være lett å huske. Man må ikke klemme inn for mange symboler, med unntak av det viktigste - idealet er bare en figur.

Punkt 9:
Samme sak må ikke symboliseres gjennom to eller flere figurer. Om derimot en figur evner å symbolisere to eller flere saker forsterkes symbolikken, og således hele emblemet.

Punkt 10:
Figurene skal - liksom emblemet - være slik at de ut fra blasoneringen (våpenbeskrivingen) skal kunne tegnes opp på nytt uten originalen. Dette betyr at symbolet skal være av allmenn karakter. Ut fra dette får figuren eksempelvis ikke være noen spesiell borg, men kun et heraldisk stilisert eksempel. Siden skal en i våpenets beskrivelse kunne forklare at den henviser til for eksempel Akershus slott. Således skal figuren ikke ha noe egennavn.


Kilde:
Finska Arkivverket - Riksarkivet (1997): TIO BUDORD FÖR FORMGIVARE AV HERALDISKA EMBLEM. http://www.narc.fi/sve/herald.html [Hentet 3. september 2000].