KANESTRAUM ligger i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal. Beliggenheten for denne tidligere herregården er på vestsiden av, og nesten ytterst i, Halsafjorden.

Kanestraum er trolig en gammel gård. Fra de tidligste tider kjenner en ikke navnene til noen eiere. I årene 1401-04 ble Straum, som gården opprinnelig het, trolig eid av Gaute Eriksson Galtung. Han var ridder og riksråd, og dermed en framstående mann i regjeringstiden til dronning Margrethe. Gaute Galtung hadde også Nordmøre i len på denne tiden. Gyrid, søster til Gaute var gift med Gunnar Taraldsson Kane. Han tilhørte en ætt som opprinnelig stammet fra Brandenburg. En sønn av dem, Nikolaus Taraldsson Kane, arvet i 1440-årene blant annet Straum av morbroren Gaute Galtung. Nikolaus ble riksråd som morbroren. Fra 1480-årene av var Gaute Kane eier av Kanestraum, han var trolig sønn av Nikolaus. Gaute ble som faren riksråd, og skal visstnok ha skrevet seg "til Strøm". Er dette rett hadde Kanestraum allerede i hans tid rang som adelig setegård.

Våpenseglet til Kane- ætten.

Arald (Arild) Gautesson Kane, sønn av Gaute Kane, ble den neste eieren av Kanestraum. Han hadde også på denne tiden Sunnmøre i len. Som lensherre for Arald Kane så hardt fram mot bøndene at de slutt drepte ham under et oppløp i Borgund på Sunnmøre i 1496. Det er ikke umulig at Knut Alvsson Tre Rosor eller noen fra hans krets kan ha hatt en finger med i drapet. Arald Kane hørte nemlig til kretsen omkring Peder Griis og Henrik Krummedike. Disse var uvenner av Knut Alvsson. Spesielt var Henrik Krummedike en hard fiende av Knut, grunnen var en slektsfeide som hadde vart mellom deres to ættene siden midten av 1450-årene.

Etter at Arald Kane var blitt drept var det Peder Griis, lensherre på Akershus, som nå overtok Kanestraum. Han var andre ektemann til Kirsten, søster av Arald Kane. Deres datter Eline ble gift med Erik Eriksson Gyldenhorn, lagmann i Oslo. Gjennom dette ekteskapet ble han eier av Kanestraum. I reformasjonstiden tok Erik Eriksson parti for Kristian 2. i hans kamp mot Fredrik 1. Kristian tapte, og til straff ble Kanestraum fratatt Erik Eriksson i 1531. Gården ble gitt til Nils Lykke som takk for hjelpen i striden mot Kristian. Hans eiertid ble ikke lang, som nevnt i forbindelse med Storfosen og Steinviksholm ble Nils Lykke myrdet i 1535.

Kirsten, en datter av Erik Eriksson, ble gift med Eiler Brochenhuus, lensherre til Verne kloster. Brochenhuus sto seg godt med Fredrik 1. Og etter at Nils Lykke var død gikk Kanestraum som gave eller arv til denne grenen av Brochenhuusætten. Erik Eilersson Brochenhuus, sønn av Kirsten og Eiler, overtok halvparten av godset. I 1578 skrev han seg "E. B. til Strøm", noe som tyder på at Kanestraum i hans tid hadde rettigheter som setegård. Bror til Erik, Henrik Eilersson Brochenhuus, eide andre halvdel av godset. På 1590-tallet satt enken til Henrik, Dorothea Juel, som eier av denne parten. I 1610 ble Sophia Brochenhuus, datter av Henrik Brochenhuus, gift med Jens Ågesson Bjelke. Som medgift fikk hun trolig Kanestraum. Som enearving arvet Sophia Brochenhuus både sin far og hans brødre. Jens og Sophia hadde mange barn, og det er noe uklart hvordan arven mellom dem ble delt. Av søsknene var det trolig Henrik Bjelke som arvet mest i Kanestraum. I 1668 solgte han Kanestraum til Børge Rosenkrantz, gift med Maren Bjelke, en søster av Henrik. Sønn til Maren og Børge, Aksel Rosenkrantz, var eier av Kanestraum i årene 1682 til 1688. Deretter ble godset solgt til Christian Bjelke. Hans tredje hustru, Vibeke Nilsdatter, bodde på Kanestraum som enke i 1696. Hun ble senere gift med generalmajor Gregers Juel.

Gregers Juel solgte i 1709 Kanestraum med gods til Nils Kristensson Hjardemål. Dette salget førte til at Kanestraum mistet sin privilegerte rettighet som setegård. Kanestraum ble solgt allerede etter få måneder. Kjøper var proprietær Anders Klausson Gaas. Før kjøpet av Kanestraum hadde han vært forpakter av Kaupanger-godset i Sogn. Hans hustru var Elisabet Williamsdatter Thue. Like etter kjøpet hevdet Anders Gaas at Nils Hjardemål hadde solgt ham "katten i sekken". Gaas ordnet med inspeksjon av husene i 1710, og fratok Hjardemål sikt og sakefallsforpaktningen. Hjardemål på sin side svarte med å reise store pengekrav etter handelen. Sannsynligvis endte det med forlik. Dette var bare den første av flere prosesser Gaas havnet opp i mens han satt som eier av Kanestraum. Da det lokale tinget ble holdt på Halsa gård i 1711 hadde Hans Kristian Celius og Rasmus Hjardemål lokket Anders Gaas inn i stua på fogdegården. Der hadde de gitt Gaas skikkelig rundjuling. Celius var teologisk student og huslærer på Kanestraum. Hjardemål var sønn av den forrige eieren. Anders Gaas reiste sak, men ble raskt møtt med motsøksmål for ærekrenking. Han skulle blant annet ha kalt Hjardemål en slubbert. Celius dro samtidig Gaas for tinget, og krevde ham for lærerlønn som ikke var utbetalt. Det hele ble en skandalesak med klager og motklager. Det endte med at overfallsmennene ble frikjent, for Gaas greide ikke å føre vitne på at de hadde banket han opp. Samme år lyste en dattersønn av Børge Rosenkrantz, oberstløytnant Huitfeldt, odelsretten for Straumsgodset. Det kom ikke straks til odelssøksmål, selv om han lyste retten sin. Gaas ba ham bare forsyne seg fordi han på Kanestraum ville finne råtne vegger, "et ruineret og skyldbeheftet Gods, med fem ødeliggende Gårder, hvor der og er to til nedfalls staaende gamle Huuse på Hovedgaarden, som straks bør bortrives før de gjør skade paa Folk eller Kreature". Saken ble ikke oppgjort før i 1730 da William Andersson Gaas, sønn av Anders Gaas, betalte Huitfeldt 200 rdl. mot å få skjøte på odelsretten.

Anders Gaas døde i 1715, og enken giftet seg igjen kort tid etter med Steen Olson Meldahl. Han ble også den nye eieren av Kanestraum. I hans eiertid reiste rentekammeret et stort krav på ubetalt skatt av Straumsgodset for årene 1680-1703. Bakgrunnen for dette var at Henrik Bjelke og Gregers Juel, de to siste adelige eierne, ikke hadde holdt "disk og duk" på Kanestraum. Steen Meldahl ble først krevd, men han hevdet at Nils Hjardemål måtte være ansvarlig å skatte for gården fordi han hadde hatt bruksretten på godset for det tidsrommet kravet gjaldt. Retten ga Meldahl medhold i dette, og Hjardemål ble dømt til å betale de 980 rdl. som kravet kom på. Meldahl døde allerede i 1719. Kanestraum ble delt mellom hans stesønner William Andersson Gaas og Iver Andersson Gaas. Men i 1726 overlot Iver Gaas sin halvdel til broren, og i 1729 delte de leilendingsbrukene mellom seg. William Gaas døde i 1730 og enken, Kjerstina Marie Meldahl, giftet seg opp igjen året etter med Peter Brunbas. Da Kjerstina døde i 1745 var boet forgjeldet, og Kanestraum med tilhørende leilendingsgods kom på auksjon året etter. Mye av leilendingsbrukene ble solgt, enten til selveie eller til embetsmenn og kjøpmenn. Peter Brunbas fikk tilslaget på hovedbruket for 1100 rdl., og salget ble avgjort 29. august 1746. Men av en eller annen grunn, enten fordi han ikke maktet eller ikke ville sitte med gården, kom Kanestraum på auksjom igjen allerede året etter. Kaptein, senere oberstløytnant, Joachim Frederich Aussig var kjøper denne gangen. I hans eiertid var det ekserserplass på Kanestraum.

Aussig solgte Kanestraum i 1765 etter 17 år som eier. Kjøpere var Esten Toreson Skogstad og Lars Pederson Stai. Kjøpesummen var på 2510 rdl. Skogstad og Stai var svogre, noe som muligens gjorde det lettere å håndtere en så stor sum. De delte dessuten Kanestraum likt mellom seg, i en østlig og en vestlig part. Senere er gården delt flere ganger. Esten Skogstad bosatte seg på Austre Kanestraum, som han eide og drev. Han var gift med Kirsten Pedersdatter Stai, søster til Lars Stai. Dert var et religiøst hjem hos Skogstad, han og hustruen ba aftenbønn hver kveld, og hver morgen måtte barna gå til moren for å be morgenbønn. Esten Skogstad var også regimentssmed, og hadde blant annet kontrollen med håndvåpnene i Molde. Tore Estenson overtok Austre Kanestraum da faren døde i 1780. Tore Estenson døde i 1827, men sønnen Esten Toreson hadde tatt over Kanestraum allerede i 1817. Johanna Estensdatter overtok Kanestraum etter farens død i 1847. Hun var gift med Jakob Jakobson Nørbech. Jakob Nørbech var en dyktig gårdbruker, han bygde nye hus og drev opp jorda. Utenom dette drev han forretningsvirksomhet, organisasjonsarbeid og inneha dessuten noen offentlige verv. Sønnen Jakob Jakobson Nørbech overtok i 1895, men på grunn av dårlig heles overtok faren igjen i 1898. Den som isteden overtok var datteren Dorthe Jakobsdatter Nørbech og hennes mann Auden Anderson Grimstad i 1901. Etter dem overtok sønnen Anders Audenson Grimstad i 1939. Nåværende eier av Austre Kanestraum er hans sønn Egil Anderson Grimstad.

Kanestraum ca 1890. De to hovedbrukene fra delingen i 1765.

Som nevnt ble Kanestraum delt i 1765. Mens Esten Skogstad overtok den østre delen av gården, bosatte Lars Person Stai seg på den vestre delen. Han var gift med Ingeborg Olsdatter Skogstad, niese av Esten Skogstad. Sønnen Ola Larson (Stai) Kanestraum overtok etter faren i 1795. Han døde allerede i 1805, og broren Anders Larson (Stai) Kanestraum overtok gården. Ved hans død overtok sønnen Lars Aderson, men han overdro det etter en tid til søsteren Marit Andersdatter og hennes mann Efraim Erikson i 1842. Efraim Erikson døde i 1907, men allerede i 1878 hadde han overdratt Vestre Kanestraum til sønnen Anders Efraimson. Han var gift med Ildri Andersdatter, og de hadde ikke barn. I 1880-årene var det politisk strid i Norge, som blant annet innbefattet innførelsen av parlamentarismen i 1884 og kampen for en selvstendig utenrikstjeneste uavhengig av Sverige. Anders Efraimson var ivrig venstremann, mens naboen Jakob Nørbech var høyremann. Det var stadig diskusjoner mellom disse karene, det kunne til og med hende at den ene reiste til skogs for å lete opp den andre hvis det var noe nytt som skulle drøftes. Ellers skiftet de med å være ordførere i kommunen. Anders Efraimson fikk dessuten sydd et rent norsk flagg uten unionsmerke, antagelig det første i bygda. Anders var visstnok glad i å ta seg en dram, og tok vel litt for ofte av det sterke også. Til slutt tok hustruen Ildri fra ham glasset og sa: "Skal du drikke, vil eg drikke også". Fra den dagen sluttet Anders å ta seg dram.

Da Anders Efraimson døde i 1895 var det broren Edvard Efraimson Kanestraum som overtok Vestre Kanestraum. Neste eier ble hans sønn Efraim Edvardson Kanestraum i 1920. Nåværende eier Oddvar Efraimson Kanestraum, sønn av Efraim Kanestraum, overtok i 1958.