GISKE ligger i Giske kommune, Møre og Romsdal. Beliggenheten er på vestsiden av øya Giske.

Dette var blant de eldste herregårdene i Norge. Og her hadde den mektige Giske-ætten, også kalt Arnung- eller Arnmødlig-ætten, sitt utspring. Helt fra 900-tallet og fram til 1582 kan en ubrutt ættelinje følges. Ættens opprinnelse er omspunnet med sagn. Stamfaren, Finnvid Funnen, skal ifølge Arnungatal ha blitt funnet i et ørnereir innsvøpt i silke. Noen av etterkommerne hadde ledd som -arin og -arn i navnene, noe som rett og slett betyr ørn. Den første av denne ætten som en vet bodde på Giske var Torberg Arnesson, bror av Kalv Arnesson på Egge og Finn Arnesson på Austrått. De var etterkommere i 6. ledd etter Finnvid.

Torberg var gift med Astrid, datter av den mektige hersen Erling Skjalgsson på Sola. I følge sagaen skulle Torberg vært både modig og trofast, men ikke så snarrådig og handlekraftig som sin bror Kalv. Det måtte gjerne være en annen som kunne ta avgjørelsen og gi ordren, først da kunne det handles. Særlig en episode viser dette klart. Astrid lå i fødsel. Det ble en hard fødsel, og vanlig jordmorhjelp strakk ikke til. I sin store nød ville Astrid ha hjelp av en prest, men det fantes ingen i nærheten. I havn like ved lå en islandsk høvdingsønn, Stein Skaftesson, med skipet sitt. Han hadde en ung islandsk prest som passasjer. Folk fra høvdingsetet kom ned og ville at presten skulle hjelpe den fødende kvinnen. Presten var ukjent med dette og ba seg unna, men sa seg likevel villig hvis Stein ble med for å hjelpe til. Slik ble det, de gikk så opp og hjalp til. Barnet, ei jente, ble forløst, og presten døpte henne. Stein ga i tillegg barnet en gullring. Astrid lovte da at om Stein noen gang kom i nød og fare så skulle han komme til henne, hun skulle hjelpe ham. Stein dro så til Nidaros for å treffe kong Olav. Kongen var ikke alltid den enkleste å blidgjøre, Stein er uvøren, og det kom til fiendeskap mellom dem. Etter dette ble Stein holdt tilbake i Nidaros mot sin vilje. Men en natt rømte han fra kaupangen bare til fots. Etterhvert kom han til Orkdalen. Der drap han kongens årmann, som nektet ham losji. Han tok deretter en hest som tilhørte årmannen, og reiste så videre mot Møre. For å skaffe seg skyss og losji ga Stein seg ut for å reise i ombud for kongen. En kveld kom han til Giske, og som ved forrige besøk var ikke Torberg hjemme. Astrid tok godt imot ham, og nå krevde han at hun skulle holde lovnaden sin. Stein fortalte så om fiendskapen med kongen, drapet, hestetyveriet, og de falske utsagnene om å reise i kongens ærend. Kong Olav hadde dessuten lyst ham i utlegg for dette. Astrid var ikke redd av seg, hun holdt fast ved det hun hadde lovet. Hun ba Stein bo hos seg, og hun stelte med han som en kjær gjest.

I mellomtiden hadde Torberg fått høre hvordan Astrid hadde stelt seg hjemme på Giske. Som lendmann var hans oppgaver klare, han pliktet å fengsle drapsmannen Stein. Deretter skulle han føres til kongen for å få straffen sin. Torberg dro så hjem til Giske og fortalte Astrid hva han hadde tenkt å gjøre. Men da fikk han svar fra henne, enten skulle Stein ha fristed på Giske, eller så kom hun til å reise sin vei og ta med seg odelsgutten, Eystein Orre. Torberg ga etter for sin kones sterke vilje, og viste seg nå modig fordi andre hadde tatt avgjørelsen for ham. Han dro så til sin bror Finn og krevde hans hjelp, men ble hånet for det skjørteregimet som rådde på Giske. Så tok han veien til sin yngste bror Arne, men han var heller ikke lysten på å våge liv og gods for å hjelpe en fredløs islending. Deretter sendte han bud til Kalv om hjelp. Og som vanlig var han den rådsnare og så ja med en gang. I mellomtiden hadde Astrid sendt bud til sin far på Sola, og hennes brødre Sigurd og Tore ble sendt nordover til Giske med skip og væpnet mannskap. Det hadde nå gått opp for Finn og Arne at Kalv her hadde sett rett. Bare ved et ubrytelig samhold og uredd framgang kunne en berge ætten fra uføret Astrid hadde ført den opp i. Med seks skip og 540 mann dro de nå inn til Nidarholmen. I kaupangen ble det ordnet ting med kongen. Styrken ute på holmen var et argument som ikke var til å komme forbi, og Olav ga etter i hovedsaken at Stein måtte få fare i fred. Det vart så pyntet på kongens nederlag. Arnungbrødrene, utenom Kalv, svor lydighet og troskap til kongen for ettertida.

Så gikk det noen år, og Olav Haraldsson måtte gjennomføre en ganske ydmykende flukt fra Norge. Med på denne rømningen fulgte brødrene Torberg, Finn og Arne. I halvannet år var Torberg rømling i Gardarike. I 1030 kom han sammen med Olav tilbake til Norge, og kjempet ved kongens side på Stiklestad. Etter dette ble ikke Torberg mye omtalt, og omkring 1050 må han ha vært død. Den neste som overtok Giske var antagelig Eystein Torbergsson Orre. Eystein Orre var den av lendmennene Harald Hardråde holdt mest av. Søster av Eystein, Tora, ble også gift med kongen. Eystein Orre var en av flere norske stormenn som falt sammen med kongen i slaget ved Stamford Bridge.

Neste eier av Giske ble Skofte Ogmundsson, brorsønn av Eystein Orre. Han var også fetter av kong Olav Kyrre, sønn av Harald Hardråde. Dette nære slektskapet bidrog nok at den allerede mektige ætten ble enda mektigere. Men selv om det var nært slektskap mellom ætten på Giske og kongeætten var kong Magnus Barfot, sønn av Olav Kyrre, uvennlig mot sine slektninger. Og det selv om sønnene til Skofte, Ogmund og Finn, hadde gjort store offer for sin konge. Vennskapet ble ikke noe bedre da Magnus tok til seg en arv som rettmessig skulle ha tilfalt Skofte. Kongen var hissig, og det ble nesten åpen kamp. Etter det ble Skofte og sønnene enige om ikke å møte kongen samlet, de frykt da for at han kunne gjøre ende på alle samtidig. En etter en reiste de så til Magnus, minnet han på det nære slektskapet og med hvilken oppofrelse de hadde tjent ham. Ingen ting hjalp, og det eneste de kunne gjøre for å berge liv og eiendom på var å rømme fra landet. For å skjule flukten og berge æren la Skofte og sønnene Finn, Ogmund og Tord ut på korstog. Det sies at Skofte, sønnene og de mennene som fulgte dem var de første nordmenn som dro ut på korstog. Underveis døde både Skofte og sønnene, men mennene som fulgte med på ferden gjennomførte korstoget.

Giske kapell, trolig bygd på slutten av 1100-tallet.

Den som overtok Giske ble Pål Skofesson, yngste sønn til Skofte. Etter ham igjen gikk Giske til sønnen Nikolaus Pålsson Kuvung. På denne tiden raste borgerkrigene i Norge der en rekke kongssønner, ekte og uekte født, prøvde å få makten. Nikolaus Kuvung var lendmann for Magnus Erlingsson, og hans mann i kampen mot Sverre Sigurdsson mellom 1177 og 1184. Det var sansynligvis i hans eiertid at Giske kapell ble oppført like ved gården. Neste eier av Giske, Pål Nikolausson Flida, er nevnt som den nærmeste tilhengeren til Skule Bårdsson jarl. Også sønn til Pål, Peter Pålsson, var tilhenger av Skule. Men omkring 1228 hadde han skiftet side og ble regnet som tilhenger av Håkon Håkonsson. Etter at Peter døde i 1252 ble Giske overtatt av sønnen Nikolaus Petersson. Da kong Håkon 4. Håkonsson dro på krigstog mot Skottland i 1263 var det hans sønn Magnus som styrte riket. Til å hjelpe sønnen med riksstyret hadde kongen valgt Gaut Jonsson av Mel og Nikolaus Pålsson. På høsten 1264 døde Nikolaus Pålsson som den siste direkte mannlige ættling av Giske-ætten.

Datter til Nikolaus Pålsson, Margaretha Nikolausdatter, var blitt gift med Bjarne Erlingsson. Han var fra Bjarkøy i Nord-Norge. Margaretha og Bjarne var fjerne slektninger, ettersom han gjennom et kvinneledd stammet fra Arne Arnesson. Bjarne fikk etterhvert en svært framtredende plass i riksstyret. I 1277 ble han sammen med de andre lendmennene tildelt tittelen baron. Fra 1280 og utover var han også formann i formynderstyret til den unge kong Eirik. Dette gjorde han til rikets mektigste mann. Det var særlig to ting som opptok Bjarne. Det ene var å redusere makten til de katolske biskopene. Det andre var å fri Norge fra det strupetaket de tyske Hansa-kjøpmennene holdt på å få. Når det gjaldt biskopene var det særlig den griske pengeutsugingen den katolske kirken sto for det ble kjempet mot. I denne kampen tok kirken til motaksjoner som bannlysing og interdikt, samtidig som de søkte hjelp hos sine internasjonale brødreorganisasjoner. Her møtte altså Bjarne en motstander som hadde sin styrke i organisasjon. Kampen mot Hansa-kjøpmennene gikk ut på å begrense den økonomiske utsugingen de sto for. Også her møtte Bjarne en sterk motstander som hadde en godt utbygd organisasjon. Dette gjorde Hansa-byene i stand til å treffe tiltak mot norsk krigsførsel som utførselsforbud, prispolitikk og andre økonomiske maktmidler.

Våpenseglet til Sigurd Jonson av Sudreims-ætten.

Margaretha Nikolausdatter døde i 1307 og Bjarne Erlingsson i 1313. De hadde ett eneste barn, sønnen Anders Bjarnesson, som var død før dem. Giske gikk dermed i arv til hans datter Kristin Andersdatter. Hun eide bare Giske i kort tid. Hun var barnløs og trolig ugift ved sin død. Den neste eieren ble Erling Vidkunsson, brorsønn av Bjarne Erlingsson. Han ble gift med Elin, datter av baron Tore Håkonsson. Erling oppnådde, som de tidligere eierne, en framtredene plass i riksstyringen. Erling hadde en sønn, Bjarne Erlingsson, etterhvert ridder, riksråd og sysselmann i Jemtland. Omkring denne tiden, første halvdel av 1300-tallet, sto riddervesnet i full blomst i Mellom- og Sør-Europa. I Nord-Europa var det også riddere, men færre i antall og med dårligere økonomi som fordret enklere utstyr. Dessuten var det mindre mulighet til å øve seg opp i turneringer, rytterkrig og tvekamper. I 1339 var en veltrent tysk ridder kommet til Sverige, og der seiret han over alle sine svenske medtevlere i en turnering. Men da han møtte Bjarne Erlingsson fant han sin overmann. Den svensk-norske kongen, Magnus 2. Eriksson, ble så oppglødd av seieren at han gav Bjarne sin slektning Rikitsa til kone. Bjarne Erlingsson skulle med dette ha vilkår til å nå de høyeste stillingene i Norge, men døde forholdsvis ung. Han etterlot seg heller ingen barn. Dermed gikk Giske videre til Erlings datter Ingebjørg, gift med Sigurd Havtorsson. Etter dem overtok sønnen Håkon Sigurdsson. Han var gift med Sigrid Erlendsdatter av Losnaætten. Barna til Sigurd døde før ham, og han etterlot seg derved ingen direkte arvinger. Enken giftet seg opp igjen 1410 med svensken Magnus Magnusson, han ble også den nye eieren av Giske. Med dette startet også en arvestrid mellom Magnus og de rettmessige arvingene med Sigurd Jonsson i spissen. Sigurd var sønn av svensken Jon Martinsson og Agnes, søster av Håkon Sigurdsson. Først i 1425 kom det til en rettslig avklaring, og det var Sigurd som trakk det lengste strået. Han fikk dermed hånd om sin rettmessige arv Giske. Sigurd Jonsson kom etterhvert i riksstyrets fremste rekke. Han ble drottsete, og var også en tid riksforstander med full kongelig myndighet. I 1448 var det til og med på tale å velge Sigurd til ny norsk konge, men dette nektet han. Bakgrunnen for dette ønsket var han, gjennom kvinneledd, stammet fra Håkon 5. Sigurd ble dessuten gift med Filippa, datter av den tyske grev Hans von Everstein-Polle.

Etter at Sigurd Jonsson var død gikk Giske over til sønnen Hans Sigurdsson. Han levde tilbaketrukket, og inneha ingen stillinger tilknyttet riksstyret. Først i 1464, da han var i 40-årsalderen, ble han forlovet med Ingeborg Åkesdatter Tott. Men han døde før det ble holdt noe bryllup. Da Sigurd ikke hadde direkte etterkommere ble det holdt arveskiftet mellom hans nærmeste slekninger. Hovedarvingene var etterkommere etter de to søstrene til Sigurd Jonsson, Katharina som var blitt gift med Alv Haraldsson Bolt, og Ingeborg som var blitt gift med Olav Håkonsson. Katharina hadde to døtre, Agnes Alvsdatter som var gift med den svenske ridderen Knut Jonsson Tre Rosor, og Gro Alvsdatter som var gift med den svenskættede Mats Jakobsson Rømer. Det gikk omlag 25 år etter at Hans Sigurdsson var død før det ble holdt endelig skifte 1490. Giske og alt Giske-gods gikk til Alv Knutsson Tre Rosor "och hans syskene". Alv var blitt gift med Magnhild Oddsdatter av Finnen-ætten på Voss. Det som har gjort Alv Knutsson særlig kjent i ettertiden er den dramatiske striden med Krummedike-ætten. Uvennskapet startet trolig i 1449 da Alv Knutsson ønsket den svenske kongen Karl Knutsson til norsk konge. Hartvig Krummedike på sin side holdt seg til kong Kristian. Og i 1454 har også Alv funnet det klokest å hylle kong Kristian. Men i mellomtiden hadde det vært skadeverk og drap som Alv Knutsson var pliktig å hevne for ærens skyld. Blant annet fikk han drept en av fogdene til Hartvig i 1464.

Våpenseglet til Alv Knutsson Tre Rosor.

I eiertiden til Knut, sønn av Alv Knutsson, nådde striden mot Krummedikene sitt høydepunkt. Og det endte med at han ble drept på en svikefull måte. Knut Alvsson var gift to ganger, først med Gyrvhild Eiriksdatter Gyllenstjerna, andre gang med Mette Iversdatter Dyre. I 1497, mens Knut Alvsson var lensherre i Akershus len, ble en av fogdene hans, Lasse Skjold på Romerike, drept. Fogden hadde misbrukt sin offentlige stilling på det groveste, og dette fant de lokale bøndene seg ikke i. Muligens sto Henrik Krummedike, sønn av Hartvig, bak dette drapet. Samme år var Arald Kane, fogd på Sunnmøre for Henrik Krummedike, blitt drept av bøndene der. Bakmannen til dette drapet skulle visstnok være Knut Alvsson. Så disse drapene kunne nok være motivert av ættestriden. I et brev til kong Hans datert 6. august 1501 kunngjorde Knut Alvsson at han ville ha avsatt de danske fogdene i Norge. Dette var regelrett opprør, og i september samme år kunngjorde kongen at han som represalie dro inn under kronen alt arvegods som tilhørte Knut Alvsson. Omtrent ved samme tid hadde Knut sendt noen av sine menn fra Sverige. Disse mennene samlet sammen en hel hær av bønder med det til hensikt å hærta Bergenhus. Det dro ut 8-9 måneder med å ta Bergen, og først da det kom forsterkninger på 300 mann lyktes det. I august 1502 var det blitt enighet om et møte mellom opprøreren Knut Alvsson og kongens mann Henrik Krummedike ombord i en båt like ved Akershus slott. Knut hadde blitt lovet fritt leide, men ble hugget ned. Angivelig skulle han hadde brutt leidet, men mest trolig var det et oppgjør i ættestriden. Drapet ble sterkt fordømt av alle parter, men Henrik Krummedike slapp ustraffet fra dette. Henrik Ibsen skrev et dikt om likferden til Knut Alvsson:

Liklagt ror de ham til strande
uten lys og uten kjerte.
Hugget i Knut Alvssøns panne
var et hugg i Norges hjerte.