Ruinen av Steinviksholm.

STEINVIKSHOLM ligger i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Beliggenheten er på en holme like ved land i den ytre del av Åsenfjorden, en fjordarm av Trondheimsfjorden.

Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i 1523. I denne egenskap ble han også formann for det norske riksrådet. Etter å ha mottatt sitt pallium i Roma vendte erkebiskop Olav tilbake til Norge. Umiddelbart etter tilbakekomsten begynte planleggingen av en borg. Stedet for å bygge falt på Steinviksholmen i Åsenfjorden. Her ble den befestede borgen bygd i tidsrommet 1525 til 1532. Borgen består av fire fløyer bygd i firkant omkring en borggård. I tillegg er det oppført to runde tårn i motstilte hjørner. Denne planen er mye brukt i de senmiddelalderske borgene i østersjøområdet. I Skåne finnes flere paralleller til denne borgtypen. Det er blant andre Torup (oppført omkring 1545) og Vittskövle (oppført omkring 1553). Steinviksholm ble aldri ble noen sterk festning, en hovedårsak til dette var mangelen på naturlig tilgang til ferskt vann.

I den første tiden var det Norske riksrådet merkelig passive under ledelse av erkebiskop Olav. Og perioden 1525 til 27 kom de ikke sammen en eneste gang. Olav interesserte seg ikke for politikken, og nektet å bli distrahert fra sine kirkelige gjøremål. Bare når han ble ytterst nødt til det lot han seg bevege til politisk handling. Det var derfor ofte for sent og med motvilje han gjorde noe. Som regel skjedde det med uoverveide og drastiske midler. Dette førte til svekket samhold innad i riksrådet, videre førte det også til skarpe personlige motsetninger blant medlemmene.

Høsten 1525 hadde fremtredende svenske flyktninger søk asyl i Norge. Blant dem var kansleren Peder Jakobson Sunnanväder. De hadde fått fritt leide i Sør-Norge, og erkebiskop Olav forsøkte å hjelpe den så godt han kunne. Dette beklaget Gustav Vasa i høye toner, og i mars 1526 ble det forlangt at leidet deres skulle oppheves. Og det hele endte med at flyktningene ble utlevert til Sverige. Der sørget Kong Gustav for at de ble et hode kortere. 1527 dukket den såkalte Daljunkeren opp i Norge. Han påstod at han var Nils Sture, sønn av Sten Sture d.y., men egentlig var han bare en husmannssønn som var flink til å prate for seg og førte seg godt. Olav betraktet han med stor skepsis og nektet ham fritt leide. Han ble imidlertid vel mottatt av Vincents Lunge og Inger Ottesdatter Rømer. November samme år kom det bud fra Dalarne om at Gustav Vasa skulle være død, og at Daljunkeren derfor måtte vende tilbake til Sverige for å bli konge. Da gikk sannsynligvis siste rest av politisk gangsyn tapt hos dem som hadde tatt i mot ham i Norge. Ikke bare Vincents Lunge og fru Inger, men også Erik Urup og Ove Lunge, så svindleren som Sveriges neste konge. Muligens til og med erkebiskop Olav så dette. De hjalp Daljunkeren med klær og våpen før han ble sent i vei til Sverige. Men Gustav Vasa var ikke død, og et forsøk på å reise dalkarene mislyktes fullstendig. Han kom dermed tilbake i Norge igjen. Begge disse hendingene bekymret kong Fredrik. Gustav Vasa skrev rasende til ham. Og Fredrik måtte reagerte, en slik inngripen i indre svenske anliggender var en alvorlig handling. Daljunkeren ble forlangt utlevert, men på veien til Danmark ble det sørget for at han kunne flykte. Ikke lenge etter ble han anholdt igjen i Rostock, og ble der henrettet på høsten etter Gustav Vasas forlangende.

Nå hadde kong Fredrik fått nok av norsk politikk. Vincents Lunge ble høsten 1528 tvunget til å gi fra seg Bergenhus, men fikk til gjengjeld noen mindre len, blant annet Nonneseter kloster. Kongens overdragelse av kirkens eiendom hadde sterke politiske signalfunksjoner ovenfor erkebiskop Olav Engelbrektsson. Vincents Lunge distanserte seg nå demonstrativt fra sin tidligere allianse med erkebiskop Olav. Dette styrket også splittelsen i det norske riksrådet. Og Vincents Lunge begynte å nære hat mot Olav fordi han følte seg sviktet av erkebiskopen.

Kong Fredrik bestemte seg for frata biskopene deres len. Han ville med dette undergrave den norske kirkes kraft og motstandsevne. Erkebiskopen selv mistet Trøndelag og Trondheim by. Vinteren 1529 kom meldinger om at biskopene skulle fratas sin makt. Den som skulle stå bak var Vincents Lunge, og han aktet erkebiskopen "alt ondt". Erkebiskop Olav følte seg stilt med ryggen mot veggen. Han utrustet på våren en flåte, bemannet den med krigsfolk og gikk til åpen feide mot Vincents Lunge og fru Inger. Målet for dette var først og fremst å innta deres len. Samme høst tok Olav kontakt med Kristian 2.

Modell av Steinviksholm slik borgen kan ha sett ut.

Med støtte fra sin svoger, keiser Karl 5., hadde Kristian i 1530 startet planleggingen for gjenerobringen av sine nordiske riker. Det var også sendt ut agenter for å forberede tilhengere. I november 1531 kom han til Norge med en større styrke. Samme høst hadde erkebiskop Olav åpent meddelt at han hadde en av Kristians agenter, Gustav Trolle, hos seg. Og da Olav fikk vite at Kristian var kommet til Norge, ble han hyllet ovenfor Trolle på kongens vegne. Felttoget i Norge var mislykket for Kristian, og sommeren 1532 endte det opp med fangenskap på Sønderborg slott. Erkebiskop Olav måtte, i tillegg til ny hylling av Fredrik, betale en bot på 15000 mark for å ha støttet Kristian 2.

I 1533 døde Fredrik 1., og i 1534 var Danmark oppløst i borgerkrig, den såkalte Grevefeiden. I høsten 1535 ble nordmennene oppfordret til å slutte seg til hertug Kristian, og fra den sønnafjelske riksrådsavdelingen ble det sendt bidrag til hertug Kristians krigføring.

Olav Engelbrektsson fikk snart merke hvilken vei utviklingen sønnafjells hadde tatt. I den videre politiske utviklingen kom to tragiske menneskeskjebner til å spille en stor rolle. Dette gjaldt Nils Lykke og hans forbindelse med sin døde hustrus søster, Lucie Nilsdatter Gyldenløve. Forholdet er nærmere beskrevet i forbindelse med Storfosen. Kynisk og brutalt utnyttet Vincents Lunge denne ulykkelige kjærlighetshistorien og Nils Lykkes nære politiske kontakt med erkebiskopen. Det ble sendte to brev til Olav. Det ene inneholdt en erklæring fra de sønnafjelske riksråder om at de hadde valgt hertug Kristian til norsk konge. Det andre inneholdt en uttalese om at herrene ikke under noen omstendigheter ville møte fram på den utlyste herredagen. Dette fordi de hadde fått vite at Nils Lykke, denne "bannskropp, udådsmann og kjetter" ikke bare oppholdt seg ustraffet i hans stift, men også med hans leide. Det ble til og med sagt at han skulle være erkebiskopens ypperste rådgiver både i rikets og andre saker. Erkebiskopen så ingen annen utvei enn å føye seg for presset som ble lagt på han. Han sørget for at Nils Lykke ble fanget og ført til Steinviksholm. I slutten av juli ble han stevnet for en rett bestående av 24 menn, og ble dømt med liv og gods i erkebiskopens hånd på kronens vegne. Men han skulle ikke fratas livet før Norges riksråd hadde dømt i hans sak. Beskjed om dette ble straks sendt til den sønnafjelske riksrådsavdelingen. De har etter alt å dømme igjen dømt herr Nils. Hva som skulle endelig skulle gjøres ble overlatt til erkebiskopens skjønn og situasjonsvurdering.

Valgbrevet til de sønnafjelske rådene og hertug Kristians raske militære framgang i Danmark gjorde det snart klart for erkebiskop Olav at han ikke lenger hadde noe valg. I september skrev han til de sønnafjelske rådene og fremtredene danske råder, og erklærte at han ville være "hans nåde huld og tro, som vi ville forsvare for Gud og være bekjent for kongelige majestet". Brevene nådde aldri fram. Vincents Lunge, som nå var fylt av hat til erkebiskopen, klarte å få hånd om dem. Med dette hadde han satt i gang en plan for å diskreditere erkebiskop Olav. I tillegg hadde han sendt en av sine tjenere til hertugen med instrukser om å mistenkeliggjøre erkebiskopen. Planen gikk i korthet ut på at erkebiskopen "både av hjerte, hug og sinn" var imot at hertugen skulle bli konge i Norge, og at han i stedet ønsket seg Kristian 2. i denne stillingen. Bakvaskelsen slo til. I november kom det brev fra hertug Kristian der han takket for opplysningene om erkebiskopen, og påpekte samtidig at han nettopp manglet de nordafjelske herrenes valg og hylling. Med henblikk på dette hadde han sendt Claus Bille til Norge, og anmodet Hans Rev og Vincents Lunge om å følge ham til erkebiskopen. Herren bega seg i midten av desember på vei til Trondheim.

Våpenseglet til Olav Engelbrektsson.

De kunne ikke vite at Olav Engelbrektsson i november hadde mottatt et brev fra keiser Karl 5. Det keiserlige hoff regnet Kristian 2.s døtre som arvtakere til de nordiske rikene. Den elste datteren var nylig blitt gift med Fredrik, greve av Pfalz, og keiseren ville yte ham all hjelp for å vinne tilbake svigerfarens riker. Dette ble bekreftet i et brev fra greven. Disse brevene fikk erkebiskopen brått til å legge nye planer. Det første Claus Bille og hans følge fikk vite da de kom til Trondheim , var at erkebiskopen hadde latt Nils Lykke henrette. Han var blitt "røkt til døde" sa ryktene. 3. Januar 1536 holdt erkebiskopen et sammenkalt møte med innkalte representanter. Her redegjorde han for de sønnafjelske rådene egenhendige hylling av hertug Kristian mot Norges lov og gamle sedvane. Videre fortalte han om brevet fra keiseren. På denne bakgrunn hadde han besluttet å la de sønnafjelske rådene fengsle. Forsamlingen var under sterkt press, og nølende gav de aksjonsplanen sin tilslutning.

Leder for erkebiskopen militære styrker, Kristoffer Rustung, fikk i oppdrag å sette vedtakene ut i livet. Vincents Lunge ble drept i herberget, og resten av følget ble ført som fanger til Tautra kloster. Med dette hadde Olav Engelbrektsson gått til åpent opprør. Og det alene på det spinkle håp at keiseren virkelig kom til å sende en hær i løpet av våren. Han sendte nå folk omkring for å tinge allmuen til greven av Pfalz. Dessuten sendte han de militære mannskaper han hadde til disposisjon mor Bergenhus og Akershus. Men hverken agitasjonen eller militære aksjoner gav resultater. Blant annet ble Kristoffer Rustung tatt til fange av befalingsmannen på Bergenhus. Olav innledet da forhandlinger med fangene på Tautra kloster, og kort etter slapp de fri. Det skjedde blant annet mot en erklæring at det som hadde skjedd mellom dem skulle være en klar, død og avtalt sak. Få dager etter utferdiget Olav et brev hvor han lovte å gå inn for valget av Kristian til Norges konge, dersom han ville gi ham og de som hadde støttet ham sin tilgivelse.

I juli 1536 hadde Kristian skaffet seg ful kontroll over hele Danmark. Men krigen hadde pådratt ham en enorm gjeld. Dette kunne bare løses på en måte, det ble besluttet at staten skulle konfiskere krikegodset og biskoppene skulle fengsles. Dette ble satt i verk, og på herredagen noe senere ble det vedtatt at Norge skulle utslettes som eget rike. Olav Engelbrektsson var nå presset opp i et hjørne, han hadde liten grunn til å tvile på hva som ville skje med ham og hans kirke og Norges rike. Han gikk nå til en siste fortvilet aksjon. Kristoffer Rustung ble i hast sendt til keiserens hoff med bønn om hjelp. Han vendte tilbake i november med flere skip, men uten militære mannskaper. Oppholdsstedet til erkebiskopen var nå henlagt til Steinviksholm. Tidlig på våren 1537 skulle Eske Bille dra nordover med sine mannskaper for å hindre erkebiskop Olav å flykte. Men erkebiskopen hadde alt innsett den håpløse situasjonen og kom ham i forkjøpet. Først i april satte Olav Engelbrektsson kursen mot Nedelandene. Han forlot landet som Norges siste katolske erkebiskop. I slutten av april ble Steinviksholm satt under beleiring Eske Bille. I midten av mai overga besetningen seg mot fri bortgang, og en uke etter ble overgivelsen stadfestet av Truid Ulfstad.

Ruinen av Steinviksholm i 1774. Etter tegning av Gerhard Schøning.

I perioden mellom 1537 og 1556 ble Steinviksholm brukt som lensherrens residens. Under syvårskrigen rykket svenske styrker flere ganger inn i Trondheim len, målet for dette var erobring. Allerede første krigsåret besatte svenskene styrker Jemtland og Herjedalen uten motstand, men områdene ble snart erobret tilbake. Året etter, i 1564, rykket på ny en svensk styrke inn, denne gang under ledelse av Claude Collart. Dette var på vinteren, og sist i februar kom styrken ned til Steinviksholm. Evert Bildt, befalingsmann over Trondheim len, hadde søkt tilflukt i borgen. Men etter bare en dags beleiring overga han borgen til fienden mot fri avmarsj. Hva som var bakgrunnen for dette er ikke mulig å fastslå med sikkerhet. For øvrig tok folk i Trøndelag imot svenskene med stor velvilje. De så ikke noen grunn til å forsvare danske interesser i Norge. De hadde heller ingen grunn til å tro at svenskene ville bli noen hardere herrer enn danskene hadde vært. Svenskene hadde drevet en intens agitasjon mot danskene i Norge, men en mer konkret årsak til velviljen var nok overgrepene fra den lokale øvrighet. Men de nye herrene viste seg ikke å være noe bedre enn de gamle, og da unnsetningen kom noen måneder senere stilte befolkningen villige med hjelp til å drive ut svenskene. Nyhetene om den svenske erobringen av Trøndelag nådde raskt Bergen. Tidlig på våren 1564 var Erik Rosenkrantz, befalingsmann over Bergenhus len, i gang med å samle styrker til en ekspedisjon mot Trondheim. Evert Bildt samlet også folk i Bergen. I slutten av april dro flere skuter nordover. Dessuten ble en flåteavdeling, under ledelse av Kristoffer Trondsen Rustung, dirigert til Trondheimsfjorden for å drive ut svenskene. Samtidig hadde Collart planlagt et tokt mot Bergen, men han var for sent ute og ble satt under beleiring på Steinviksholm. De norske styrkene som beleiret borgen hadde skrøpelige våpen, og enda dårligere opplæring. Men likevel overga Collart og hans yrkessoldater seg etter få ukers beleiring, og havnet i dansk fangenskap.

Etter syvårskrigen ble Steinviksholm brutt ned, og mye av murene ble benyttet til bygging i Trondheim. Men det nedre murverket er fortsatt tilbake. Hvert år i august blir det oppført en opera om erkebiskop Olav Engelbektsson i ruinene av borgen.