REINSKLOSTER ligger i Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Selve herregården ligger på en kolle ned mot innsjøen Botnen.

Fra gammelt av hadde gården antagelig vært kongsgård. Etter Harald Hardrådes nederlag og død ved Stamford Bridge i 1066 fulgte Skule Tostesson og hans bror Ketil Krok resten av hæren tilbake til Norge. De var sønner av Toste, jarl av Northumbria. Toste var bror av Harald 2. Godwinsson, og dessuten hans rival om makten i England. Toste og Harald var igjen sønner av Godwine, jarl av Wessex og Kent. Skule ble kong Olav Kyrres nære venn og rådgiver, og på grunn av dette ble han også kalt Kongsfostre. Han ble gift med en niese av kongen, Gudrun Nevsteinsdatter. Han fikk også en del gods av kongen, deriblant Rein. Dessuten ble han regnet som stamfar for den mektige Reins-ætten. Etter Skules død var det sønnen Åsulv som satt med Rein. Han ble gift med Tora, som hadde mektige menn som Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson som sine nære forfedre. Etter han fulgte sønnen Guttorm, som igjen ble fulgt av sin sønn Bård.

Bård Guttormsson ble første gang gift med Cecilia, kong Sverres søster. Deres sønn var Inge Bårdsson. Etter Cecilias død giftet Bård seg med ei stormannsdatter fra Valdres. En sønn i dette ekteskapet var Skule Bårdsson. Det nære slektskapet til kongefamilien ble etter hvert grunnlaget for Skules opposisjon, og til slutt opprør, mot Håkon Håkonsson. Halvbroren Inge Bårdsson var blitt konge i 1204, men døde allerede i 1217 vel 30 år gammel. Etter dette var det Skule, både gjennom byrd og sine gode evner, som ble landets selvskrevne styrer. I denne tiden var Håkon Håkonsson mindreårig. Skule fikk tittel av jarl, og etter hvert også hertug. Han fikk dermed en maktstilling noen knapt hadde hatt før i Norge utenom kongene selv. Men etter hvert ble hans makt beskåret mer og mer, og han følte seg tilsidesatt. Til kompensasjon ble hans datter Margrete viet til Håkon. I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg en prosess om Austrått, og førte til et bittert uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eriksson til Austrått. Årstallet for stiftelsen av klosteret er ikke kjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Reinskloster.

Reinskloster hadde fra starten av et visst aristokratisk preg, som det også beholdt senere. Skules datter Margrete kom til klosteret i 1264, året etter at hennes mann, kong Håkon Håkonsson, var død på Orknøyene. Og hun ble boende der til sin død. Senere var det stadig forbindelse mellom kongeætten og klosteret, i tillegg til andre høye velyndere. Det ble skjenket både jordegods og sølv til klosteret av disse. Ellers var det vanlig at klosteret skulle sørge for sjelemesser på årsdager for givernes død. Ellers er det lite en vet om klosteret i denne tiden.

Ved reformasjonen var det forfall både i den ene og andre retning. En del av jordgodset måtte gis tilbake da det ikke lenger ble lest bønner og sjelemesser, men bare hvis det kunne presenteres hjemmelsbrev og arvekrav. Inger Ottesdatter Rømer var også frampå, hun påsto at stifteren av klosteret var blant hennes forfedre. Men hun lot seg nøye med at abbedisse Karine på Reinskloster utpekte henne til forstanderinne. Erkebiskop Olav stolte ikke på fru Inger, og lot klosterets kostbarheter og dokumenter føre bort. I 1543 fikk fru Inger likevel livsbrev på Reinskloster og inneha det til sin død i 1555. Klosteret og dets bygninger var da i dårlig forfatning, og det bedret seg ikke i tiden som fulgte. Klosteret ble fra da av gitt i forlening til forskjellige herrer som ikke hadde noen personlig tilknytning til klosteret. Den første av lensinnehaverne var den beryktede og tvilsomme Axel Gyntersberg, og han ble fulgt av en rekke herrer fram til 1675. Selve klosteret ble i denne tiden rasert. Da Vår Frue kirke i Trondhjem brant i 1651 ble den bygget opp igjen med stein fra kirken på Reinskloster. Kirken var allerede da i ruiner, og borgerne fikk kongelig tillatelse til å ta bygningsstein derfra. På 1800-tallet ble grunnplanen undersøkt og kartlagt. Kirken hadde vært bygd som et likearmet kors med fire små kapeller mot øst.

Ruinen av klosterbygningen i 1770-årene. Etter tegning av Gerhard Schøning.

I 1675 ble Reinskloster solgt av kongen til brødrene Marselis. I 1704 ble klostergodset solgt videre av familien Marselis til kommerseassessor Ebbe Carstensen. Dermed ble en ny slektstradisjon knyttet til Reinskloster. Ebbe Carstensen var fra Flensburg, og skal etter tradisjonen hatt et slett rykte. Han var annen gang gift med Anna Horneman, datter av rådmann Henrik Horneman. Horneman var som Carstensen fra Flensburg, og var en av Trondhjems rikeste menn. Han ble også stamfar for den norske slekten Horneman. Henrik Ebbesen, sønn av Ebbe Carstensen, tok sin mors navn Horneman og overtok Reinskloster etter sin fars død i 1736. Han var gift med Sara Hammond, hun overtok bestyrelsen av godset da mannen døde i 1748. Hun styrte godset i 40 år, og ble blant bøndene kalt "moderen på klosteret". Sønn til H. E. Horneman, justisråd Henrik Horneman, var den neste som overtok. Som ung hadde han vært mye i utlandet, og var blitt noe så sjeldent så frimurer. Han var levende interessert i alt fransk, ikke minst Voltaire. Og han deklamerte gjerne på fransk, selv om tilhørerne ikke forstod det. Han var hissig av seg, og ganske foretaksom. Hissigheten førte til en lang prosess med hans bønder. Og en rekke kirker han eide ble fradømt han fordi de ikke ble vedlikeholdt. Godset han tok over skal ha blitt redusert i hans tid, men han kjøpte nye eiendommer andre steder. Han drev dessuten kobberverk, smeltehytte og anla sagbruk. Rektor Schmidt i Trondhjem skrev dette om han: "Justisråd Horneman, en franskmann fra topp til tå, har et prektig hus og kjøper en mengde bøker av alle slag. En tyrann mot sine bønder…Han er idelig under kammeradvokatens aksjon for ulovlig skoghogst, og om han var hengt 30 ganger kunne han dog derved ei oppmure den skade han har gjort, ti han har kjøpt jordegods, avhogd skogen, dermed fått kjøpesummen dobbelt og så solgt de ødelagte gårder for hva han kunne." Disse ordene ga et dårlig bilde av H. Horneman.

Den neste eieren, justisråd Henrik Horneman dy overtok Reinskloster etter sin fars død i 1807. Leilendingsgodset delte han derimot med sine yngre brødre, assessor Christian Hersleb Horneman og cand. jur. Ebbe Horneman. Han ble aldri gift, og ved hans død i 1838 var det den yngre broren, assessor C. H. Horneman, som overtok Reinskloster. I 40 år var han assessor i stiftsoverretten i Trondhjem, og var dessuten lenge medlem av direksjonen for Norges Bank. Som embetsmann med liv og sjel slo han seg aldri ned på Reinskloster, men bodde det meste av livet sitt i Hornemangården i Trondhjem. Han var gift med Fredrikke Horneman, og det var for det meste hun som styrte godset. C. H. Horneman samlet et bibliotek på 10 000 bind, og i sitt testamente bestemte han at Universitetsbiblioteket i Kristiania og Vitenskapsselskapet i Trondhjem uten vederlag skulle få ta ut de bøker de ønsket.

I 1851 overdro C. H. Horneman Reinskloster til sin eldste sønn, prokurator Robert Nicolai Horneman. Han ble senere justitiarius i Trondhjem overrett. Han var gift med Augusta Marie Hofgaard. Justitiarius R. N. Horneman solgte Reinskloster til sin fetter Thomas Ebbesen Horneman i 1864. I 1866 ble den nåværende hovedbygningen bygd. Den ble oppført på det gamle klosterets grunn, og den gamle klosterkjelleren danner en del av grunnplanet. Den gamle hovedbygningen, som hadde en alder ingen kjente, må etter beskrivelsene ha vært gammeldags og tungvint å bo i. T. E. Horneman var gift med sin kusine Sara Hammond Horneman, datter av assessor C. H. Horneman. Thomas var landbruksfaglig utdannet, drev Reinskloster rasjonelt, og det ble gjort en del forbedringer av driften. Dessuten var han aktivt med i lokalpolitikken, blant annet som ordfører. Selskapet for Norges Vel opprettet en meieriskole for amtet på denne tiden, og den ble i flere drevet på Reinskloster.

Sønn av T. E. Horneman, Fredrik Nicolai Horneman, overtok godset i 1886. Som faren hadde han landbruksfaglig utdannelse. Dessuten var han i 25 år aktiv i lokalpolitikken, blant annet som ordfører i en årrekke. Han var gift med sin kusine Sara Marie Nannestad. Hun bestyrte Reinskloster etter F. N. Hornemans død i 1921.