INNDYR ligger i Gildeskål kommune, Nordland.

Inndyr ble først nevnt på 1600-tallet. Noe var da krongods, og annet var kirkegods. I 1633 tilbød lensherre i Nordland, Frants Kaas, kongen et makeskifte. Han ville bytte bort et gods han hadde samlet seg rundt lensherreresidensen Bodøgård mot tilsvarende gods i Gildeskål med Inndyr som sentrum. Frants Kaas var en pengegrisk og pågående herre. Det reiste seg snart alvorlig kritikk mot hans embetsførsel. På få år hadde han samlet seg et helt lite gods, og det var dette han tilbød som makeskifte. Det hele gikk også i orden. Det at han valgte seg Inndyr skyldtes nok at stedet var en pen og frodig jordbruksbygd. Og stedet egnet seg godt for større drift. Frants Kaas ble ikke boende der lenge, hvis han i det hele tatt rakk å flytte dit. I 1635 dro han til København, og på tilbaketuren i 1638 døde han i Bergen. Det må ha vært et plagsomt oppgjør for hans enke Anne Hundermark. Kreditorene hadde lenge etterstrebet hennes mann, og på flere år hadde han ikke gjort opp avgiften for lenet. I 1641 overdro hun derfor hele godset til kronen.

Den etterfølgende lensherren, Knud Stensen, tok i 1641 Inndyr i bruk som residens. Han hadde til da bodd på Bodøgård, som da var så forfallen at den ikke lot seg bruke. Knud Stensen hadde kanskje andre grunner til å flytte også. Det hadde nemlig vært en voldsom krangel mellom han og den nærmeste naboen, den myndige sognepresten i Bodø, Hans Lauritsen Blix. Årsaken var at lensherren hadde tatt til seg en ugift kvinne og avlet barn med henne, dette måtte han også bekjenne offentlig. Dessuten holdt Blix streng kirketukt og nektet å vie paret. Et slikt naboskap gledet vel neppe Knud Stensen. Han ble den siste lensherren som bodde på Inndyr. Rundt 1660 bodde presten i Gildeskål, Peder Mentzen Darre, der. Han drev antagelig hele Inndyr.

Ved krongodssalget der Jochum Irgens fikk hånd om mye krongods i 1666, gikk også hele Inndyrgodset med. Men han var konkurs ved sin død. En av de første kreditorene som skaffer seg dekning var kjøpmann Thomas Hammond. I 1679 fikk han skjøte på hele Inndyrgoset. Han var engelsk og var som voksen kommet til Trondheim. Men han beholdt ikke Inndyr så lenge. Kronen løste etter kort tid inn hele godset igjen. Leilendingsgodset ble etter hvert solgt, men staten beholdt hovedgården. Amtmann Ove Schjelderup flyttet i 1723 til Inndyr. Han var blitt amtmann i 1704, og hadde tidligere bodd en stund på Bodøgård. Men embetsboligen der var igjen så vanskjøttet at den ikke var beboelig. Siden hadde han bodd i Trondhjem, og holdt sitt embetskontor på Storfosen en tid før han flyttet inn på Inndyr.

Senere ble Inndyr delt i flere større bruk, og bebyggelsen på det gamle Inndyr forsvant. Husen brant antagelig like etter amtmann Schjelderups tid, det ble i hvert fall funnet et tykt askelag på stedet der den gamle gården hadde ligget. Det største bruket på Inndyr etter delingen var Blix-gården. I 1775 bodde en Knud Blix som jektskipper på denne gården. Denne familien stammet opprinnelig fra Jemtland, og den første representant i distriktet var den før omtalte myndige sokneprest i Bodø, Hans Lauritsen Blix. Etter K. Blix overtok Jørgen Blix som jekteier og gjestgiver på Inndyr. Han var gift med Cathrine Ellingsen. Da J. Blix døde i 1805 styrte enken bedriften i flere år før sønnen Jens Blix tok over. Han var gift med sin kusine Maren Hvid Angell. Blix-gården ble da et sentrum for Inndyr. Sønnen Jørgen Blix gjorde gode forretninger under storsildtiden i 1860-årene, og gården ble forøket til å omfatte 1/3 av det gamle hovedbruket. Senere hadde han store tap, blant annet da en storjekt forliste med en verdifull last. Da Jørgen Blix døde i 1873 ble gården delt. Den ene halvdelen overtok sønnen Jens Blix.

Den nest største bruket etter delingen var Angell-gården. Her bodde Peder Christian Angell. Han var etterkommer etter borger i Trondhjem Morten Mortensen Angell. På Inndyr drev han jektbruk og fra 1773 hadde han også handelsbevilgning. Da P. C. Angell døde overtok fetteren Carsten Volqvartz Angell handelsstedet. Senere gikk det over til en fjernere slektning, Michael Hvid Mentzonius.