DØNNES ligger i Dønna kommune, Nordland. Helt nord på øya Dønna, på østsida inn mot leia ligger den gamle herregården.

Dønnes nevnes allerede tidlig på 1000-tallet, da bodde en mann med navn Grankjel der. Grankjels slekt var kongetro, og hans sønn Åsmund var en av Olav den Helliges menn. Og rundt 1024 fikk Åsmund Grankjelsson halve sysselen på Helgeland. Grankjel er blitt kjent fordi han førte en langvarig strid med Hårek Øivindsson på Tjøtta. Før Åsmund fikk halve sysselen hadde Hårek hatt hele, og han mistet dermed en del av sin makt. Fra gammel tid hørte noen utvær til Grankjels gård. Disse nakne holmene ute i havet var verdifulle, for der var kunne en samle egg, dun og molter. Og derfra kunne en også fiske og drive selfangst. Disse utværene hadde Hårek uten videre tatt i bruk, kanskje som hevn for den tapte delen av sysselen. Ved en anledning sendte han en 10-12 karer ut til ett av værene på fangst. Der gjorde de en riktig god fangst. Med idet de skulle til å dra kom Åsmund Grankjelsson over dem med 30 mann. Håreks menn fikk juling, og fangsten ble tatt fra dem. En så bitter fornærmelse glemte ikke Hårek, selv om kongen dømte mellom dem at været skulle tilhøre Dønnes. En tid etter rodde Hårek til Dønnes med 80 mann, og Grankjel ble brent inne med mange menn. Hårek tilhørte en gruppe stridbare stormenn i Nord-Norge, og var en av førerne for bondehæren på Stiklestad i 1030. Dermed var det lite vennskap mellom ham og kong Olav den Helliges sønn Magnus, som ble konge noe senere. På sine gamle dager kom Hårek til Trondheim, som på den tiden ble kalt Nidarnes, for å søke kongen. Dette fikk Åsmund Grankjelsson, som da var hos kongen, se og gammelt hat bruste opp. Kong Magnus tilbød han sin øks, for "det er harde bein i den karen", som han sa. Åsmund kløyvde skallen på Hårek, men hele egga datt ut av øksa. I årene etterpå var det bitre stridigheter mellom Åsmund og Håreks sønner Finn og Einar Fluga.

Dønnes blir ikke nevnt igjen før rundt år 1200. Da bodde Pål Vågeskalm der. Han var sysselmann over Alstahaug og dessuten blant rikets fremste menn. Han var blant dem som forgjeves prøvde å forsone Håkon Håkonsson og hertug Skule. Han bygget antagelig også Dønnes kirke som privat huskapell like ved gården. Den opprinnelige formen var en enskipet kirke, bygd i gråstein med hjørner av hogd kleberstein. Pål kan ha vært en etterkommer av Åsmund Grankjelsson, men dette er ikke sikkert. Pål etterfølges av sønnen Nicolas Pålsson, som også ble en av rikets fremste menn. Han ble igjen fulgt av sønnen Anders Nicolasson. Han var blant annet med på å slutte freden i Perth 1266 med skottekongen Alexander 3. I tiden forut hadde det vært stridigheter mellom Skottland og Norge om herredømmet over Hebridene og Man. Disse områdene hadde tradisjonelt vært skattland under Norge. Men fredsslutningen avgjorde at herredømmet skulle overdras til Skottland. Da Anders døde på pilegrimsferd i Det hellige land i 1273 gikk Dønnes over til ridder Vidkun Erlingsson av Bjarkøy-ætten.

Ved Vidkuns død i 1302 arvet sønnen Erling Vidkunsson Dønnes, Bjarkøy og en del annet gods. Farbroren, baron Bjarne Erlingsson, var gift med arvingen til det store Stovreims-godset. Ved hans død i 1314 arvet Erling også dette godset og en deler av Giske, som han siden kjøpte resten av. Dermed var eiendommene og fornemheten etter tre av landets beste slekter blitt samlet hos en mann. Da kongeslekten døde ut i 1319, var Erling uten sammenligning landets fremste mann. Hertuginne Ingebjørg, datter av kong Håkon Magnusson, skulle styre for sin sønn Magnus, som da bare var tre år gammel. Far til Magnus var hertug Erik Magnusson, bror av kong Birger av Sverige. Erik var blitt drept av sin bror kongen i 1318. Nordmennene var lite fornøyde med styret til Ingebjørg, og i 1323 ble Erling valgt til riksforstander med tittel av drottsete. Et ærefullt, men lite takknemlig verv. Han hadde hånd om rikets segl, og var i praksis landets styrer. Han skal ha styrt landet uegennyttig og lojalt de ni årene han hadde vervet. Men han hadde mange vanskeligheter å kjempe mot, blant annet ufred med Russland. I 1323 falt russiske styrker inn i Hålogaland, et tidligere navn på Nord-Norge, og brant blant annet Erlings hovedgård Bjarkøy. Erling fikk paven til å lyse korstog mot "hedningene". Men selv om det var liten hjelp i dette, ble det fred.

Da Erling døde i 1355 gikk Dønnes over til datteren Ingebjørg Erlingsdatter, gift med Sigurd Havtorsson av Sudreims-ætten. Fra dem gikk Dønnes til datteren Agnes Sigurdsdatter, gift med den svenske adelsmannen Jon Marteinsson. Da han døde i 1400 ble Dønnes arvet av sønnen Sigurd Jonsen. Ved hans død i 1453 gikk godsene videre til sønnen junker Hans Sigurdsen til Sørum, Giske og Bjarkøy. Dette var en av de mest grunnrike personer i Norge på denne tiden. Han døde i 1466 uten direkte livsarvinger. På høsten 1490 blir det holdt skifte etter ham. Skiftesamlingen ble holdt under forsete av erkebiskop Gaute. Og flere av landets beste menn var samlet for å taksere eiendommene. Det var tre hovedinteressenter i arven. Ridder Alf Knutsen Tre Rosor og ridder Otte Madsen Rømer, begge på egne og søskenes vegne. Dessuten væpner Arild Gautesen Kane på vegne av sin hustru Ingerd og hennes søster Sigrid, gift med ridder Bo Fleming. De var døtre av Erland Eindridesen til Losna, riksråd, fehirde i Bergen og høvedsmann på Tønsberghus. Søstrene fikk Dønnesgodset, pluss en tredel av Bjarkøygodset, som dermed forsvant som egen enhet. Ingerd og Sigrid delte dette mellom seg, og Ingerd beholdt Dønnes.

Da Ingerd Erlandsdatter døde i 1526 oppsto det en intrige om arven, den endte med at Dønnes og en del av Bjarkøygodset gikk til hennes slektning Erik Ottesen Rosenkrantz, lensherre på Bergenhus. Han var dattersønns sønn av Ingerds søster Sigrid. Fra han gikk Dønnes til datteren Anna Rosenkrantz, gift med Frants Rantzau. Han var av en gammel holsteinsk adelsslekt. Da han døde i 1612 gikk Dønnes videre til sønnen Henrik Rantzau. Han fikk "kongelig allernådigste brev og patent" på gårdens friheter og rettigheter. Med Dønnes følger også Møndnes (Mindnes i Tjøtta) frigård.

Skjøte på Dønnesgodset fra Preben von   Ahnen til Peder Tønder i 1675.

I 1651 solgte Henrik Rantzau hele godset til Preben von Ahnen, lensherre over Nordlandene. Med i dette salget var også Møndnes frigård og frigården Gautvik i Leka. Preben von Ahnen var den siste lensherre i Nordland, og ble den første amtmann ved innførelsen eneveldet i 1660. Han var fra Rügen og sønn av en pommersk adelsmann. Under de svensk-danske krigene 1657-60 var han generalkommissær nordafjells. Blant annet gjorde han i 1658 et innfall fra Nordland mot Sverige der han ødela Nasa sølvverk. I 1675 solgte Preben von Ahnen Dønnes med frigårdene Gautvik, Møndnes og Hernes i Salten til Peder Christophersen Tønder. Han fikk fornyet de adelige frihetene for seg selv og "ekte livsarvinger og descendenter" i 1679, og Dønnes ble dermed stamhus i hans slekt. Slekten Tønder stammet opprinnelig fra Sønderjylland, og var kommet derfra med herr Peders far eller farfar. Han var utdannet teolog og hadde bodd flere år i Frankrike før han bosatte seg i Trondheim. I 1691 ble han også amtmann i Nordland. Peder Tønder var antagelig den første eieren siden Pål Vågeskalms tid som bosatte seg på Dønnes. Han brakte gården opp i standsmessig form, og anla antagelig den første lille parken like ved gården. Han døde på Dønnes i 1694 uten arvinger. En brorsønn av han, Reinholt Fredrik Tønder, var bestemt til hovedarving. Men da han høsten 1704 reiste nordover kullseilte han og druknet rett sør for Dønna.

Bror til Reinholt Fredrik, Arnoldus Tønder, overtok Dønnes, men døde få år senere. Enken, Maria Anna Emahus, giftet seg deretter med overauditør Peder Brønlund. Omkring 1720 brant store deler av Dønnes to ganger, men ble bygd opp igjen. Etter Brønlund overtok stesønnen Hans Emahus Tønder, gift med Else Marie Greve. De hadde bare en datter, Maria Anna Emahus Tønder.

Isach Jørgen Coldevin    (1724-93).

Ved midten av århundret knyttes en ny slekt til Dønnes. Den unge løytnant, senere oberstløytnant, Isach Jørgen Coldevin, besøkte da stedet. Han forelsket seg i den vakre Maria Anna, og i 1751 giftet de seg. Hans 20 år gamle brud var enearving til Dønnes. Da svigerfaren døde like etter bryllupet ble Isach Coldevin bestyrer av eiendommen, og overtok som eneeier da svigermoren døde. Slekten Coldevin var av nederlandsk opprinnelse, og var kommet til Norge rundt 1575. Den slektsgrenen Isach tilhørte hadde i flere generasjoner levd som offiserer i Trøndelag. Hovedbygningen fikk sin endelige utforming i hans eiertid. Det var fire bygninger bygget i firkant, og som dannet kjernen i gårdsanlegget. Han var driftig av natur og utnyttet de materielle muligheter livet ga. Ved auksjonen etter godseier Petter Dass på Tjøtta i 1761, kjøpte han hele godset. Det var på 174 våg landskyld, og han ble da herre over et gods på til sammen ca 450 våg. Men ikke mange år senere solgte han det meste av dette igjen. Allerede mens Isach Coldevin var bestyrer for svigermoren kom han i langvarige prosesser og stridigheter med biskopen, amtmannen, misjonskollegiet og et par andre godseierne. Grunnen var blant annet mye ugreie med eiendoms- og skatteforhold. Mest innviklet var det med Dønnes kirke, som hørte til Dønnes. Da denne kirken også gjorde tjeneste som annekskirke, mente han å ha krav på kirketienden for å kunne vedlikeholde den. Men også fordi han måtte holde losji for prest og klokker når det var gudstjeneste. Biskopen og misjonskollegiet tilbød seg da å kjøpe kirken. Men da Coldevin hadde hatt store utgifter ved reparasjoner forlangte han det flerdoblede av hva de ville betale. Det ble så lagt fram et ultimatum, men Isach ville ikke godta det. Myndighetene truet da med å bygge en ny kirke i nærheten. Tømmer var allerede kjørt fram da han døde i 1793, og enken solgte kirken til misjonskollegiet i 1796.

Etter Isach Coldevins død styrte enken Maria Anna noen år. I 1803 overtok sønnen, krigsråd Hans Emahus Tønder Coldevin. Han var gift med Mortine Leganger. Hans Coldevin var en foregangsmann innen landbruket i distriktet. Han innførte nye storferaser og drev heldige forsøk med dyrking av hvete. Han var en streng herre i sitt hus, og sannsynligvis også mot sine bønder. Ved hans død i 1835 overtok så sønnen, godseier Isach Jørgen Coldevin. Han var gift med Anne Cathrine Bech Walnum. Isach Coldevin var som sin far en streng herre, og i tillegg ganske innesluttet. Han var nøyeregnende i økonomiske saker, og mer opptatt av plikt og arbeid enn av tanke for god forretningsmessig utnyttelse av eiendommene.

I 1870 ble Dønnes overtatt av Isach Jørgen Coldevins eldste sønn godseier Hans Jørgen Emahus Tønder Coldevin. Han var landbruksutdannet i Danmark og Skottland, og kom med nye impulser til omlegging av gårdsdriften. Moderne landbruksmaskiner ble innført og nye storferaser ble forsøkt. Og en lokal byggsort ble foredlet. I tillegg satte han i gang en kvegrøkterskole på gården. Han var dessuten ordfører i mange år. Han kom med i den store religiøse vekkelsen omkring 1860, og var en aktiv kristen. Dønnes ble dermed et aktivt møtested enten det gjaldt misjonsarbeid, søndagsskole, landbruksforeninger eller kommunalt styre. I 1892 brant den gamle hovedbygningen og mye verdifullt innbo går tapt.

Den første bensindrevne traktor i Norge ble anskaffet av Isach Coldevin i 1908.

I 1904 ble Dønnes overtatt av godseier Isach Jørgen Coldevin, han var Hans Coldevins eldste sønn, og bare 27 år gammel. Unge Isach Coldevin hadde landbruksutdannelse fra Ås og Danmark. Full av planer og virkelyst tok han fatt på en hel omlegging av gårdsdriften etter moderne rasjonelle metoder. Og som den første i Norge anskaffet han seg traktor i 1908. Han bygde også meieri og samlet melk fra de omkringliggende bygder. Dessuten startet han en planteskole på gården og la ut 50 hektar utmark til plantefelt for furu og gran. Det meste av dette var nye ting, basert på langsiktig arbeid, og som krevde stor kapital. Etter 6-7 års drift var driftskapital og kreditt oppbrukt, og Isach Coldevin måtte forlate det hele. Kort tid etter ble leilendingsbrukene solgt, og Dønnes ble i 1916 solgt til John Løvdal. Fra 1991 har Jens Andreas Løvdal Carlsen vært eier. For videre informasjon, besøk hjemmesiden til Dønnes gård.