BERTNES ligger i Bodø kommune, Nordland. Det som en gang var en herregård, ligger ved Saltfjordens ytre del ca 10 km øst for Bodø.

Fra middelalderen og tidligere kjennes ingen eiere, muligens var Bertnes opprinnelig bare en samling av bondegårder. Den første kjente eier som nevnes er Peder Hansen Schønnebøl. Han var bror av Erik Hansen Schønnebøl. De var født på Fyn, og tilhørte en fattig dansk adelsslekt. I 1575 ble Peder Hansen utnevnt til fogd i Salten, men måtte etter kort tid vike for sin brors svoger Tord Trondsen Benkestok. Dette var en bror av Jon Trondsen Benkestok til Meløy. Da Tord Trondsen noen år senere ble lagmann rykket Peder Hansen inn som fogd igjen. I disse årene skaffet han seg en del gods i Salten med Bertnes som sentrum. Han ervervet også adelige rettigheter for gården. Da Tord Trondsen gikk av som lagmann søkte allmuen kongen om å få herr Peder Hansen som etterfølger, og dette ble også innvilget. At en fogd var så avholdt var sjelden. Peder var gift med Margrethe Axelsdatter Gyntersberg, datter av Axel Gyntersberg, lensherre og senere fogd over Helgeland. Margrethe ble innblandet i en skandale rundt den beryktede sjørøveren og eventyreren Mogens Heinsen. Hun skulle ha blitt forført av han, og det hele hadde kanskje blitt glemt hvis ikke Mogens senere hadde giftet seg med hennes søster Sofia. I samvittighetskval betrodde Margrethe sin mann, Peder Hansen Schønnebøl, at hun hadde født et barn. Far til dette banet skulle visstnok være Mogens, og det ble reist sak mot ham. Han nektet for alt og avla ed på sin uskyld. Mogens ble frikjent og Margrethe ble fengslet på Bergenhus. Her holdt Mogens og Sofia bryllup i 1582. Herr Peder og fru Margrethe innanket saken for riksrådet, noe de hadde adgang til som adelige. En kommisjon på 19 adelige dommere kom til det resultat at Mogens var skyldig i voldtekt. For dette og andre misgjerninger ble han dømt til døden og henrettet. Fru Margrethe døde etter få år, og herr Peder giftet seg andre gang med Guren Christopersdatter Grønnau.

Ved sin død i 1609 etterlot Peder Hansen fire umyndige barn. Hans sønn oberst Manderup Schønnebøl overtok etter hvert Bertnes. Han hadde deltatt i tredveårskrigen som offiser, og hadde hatt kommandoen flere steder i Norge. Etter freden i Lübeck 1629 kom han til Bertnes for å ordne opp i farsarven, samtidig giftet han seg med Maren Jørgensdatter Staur. Hun var datter av lagmannen Jørgen Henriksen Staur fra hans første ekteskap med Adelus Andersdatter Benkestok. Andre gang var Jørgen Henriksen blitt gift med Manderups søster Karen. Lagmannen var altså både svoger og svigerfar til herr Manderup. I 1636 fikk Manderup og lagmannen privilegiet på å drive et nyoppdaget kopperverk i Lofoten. Herr Manderup fikk i 1648 adelsprivilegiet for Bertnes fornyet, og samme år ble han også utnevnt til lagmann. Dessuten tjenestegjorde han som major under krigene mot Sverige på 1650-tallet, og fikk i 1660 oppdrag med å utarbeide en ny matrikkel for Nordlandene. Da han døde i 1682 etterlot han seg 15 barn. Og av dem var det sønnen, viseadmiral Hans Schønnebøl, som overtok Bertnes. Han var den siste av slekten som bodde der. Sønnen Manderup Schønnebøl bodde hele sitt liv i Danmark. Og hans sønn Hans Schønnebøl var ved sin død i 1783 den siste mannsætling av slekten. Allerede på begynnelsen av 1700-tallet hadde Bertnes mistet sin skattefrihet.

I 1760 ble største delen av Bertnes kjøpt av sorenskriver Claus Ursin Schøning, han var da bare tredve år gammel. Claus var bror av den kjente norske historiker Gerhard Schøning. C. U. Schøning hadde blitt utnevnt til sorenskriver i Salten i 1755, bare 25 år gammel, men døde allerede i 1768. Etter dette ble Bertnes solgt flere ganger, og blir en tid også brukt som embetssted for sorenskriveren. Fra 1801-33 eies Bertnes av sorenskriver H. H. Rist. Han selgte så til godseier Jacob Coldevin. Han var sønn av krigsråd Hans Coldevin på Dønnes, og således bror av godseier Isach Jørgen Coldevin. I 1835 arvet Jacob Coldevin en del eiendommer i Rana etter sin far, og sist i 1850-åra flyttet han dit. Etter dette ble Bertnes solgt og delt i mindre enheter, som de fleste godsene i Nord-Norge.